Litt avledning og defleksjon er aldri å forakte.

Denne bloggen har vært en liten spire i snart ett år. Det er Egil som fikk det for seg at om jeg kom til å gjøre alvor ut av bloggen, så måtte den hete Hjelpepleierfruen. Idéen kom da vi bestemte oss for å flytte til Utsira. Jeg som fast ansatt sykepleier i Utsira kommune, han som hjelpepleieren som skulle ta ekstravakter på sykehjemmet.

Vi har nå bodd her ute i havgapet i snart ett år, og jeg har mye å fortelle. Skrivingen vil nok bære preg av bryllupsplanlegging, bryllupsfeiring og bryllupsreise den første tiden. Men jeg har også mye å på hjertet om livet på Utsira. Reisen ble en helt annen enn hva vi så for oss da vi flyttet ut hit, det har vært både oppturer og nedturer, erfaringer vi har ønsket velkommen og de vi gjerne skulle vært foruten. Tanken var at vi skulle bo her i fem år. Nå har vi bestemt oss for at det bare blir to år. Og utgangspunktet for bloggen er denne reisen. Men før jeg kan ta fatt på den fortellingen, må jeg faktisk bli Fru Hjelpepleier først.

Det nærmer seg bryllupsdagen med stormskritt. Nedtellingsappen på mobilen forteller meg at det ikke er mer enn elleve dager igjen til alt skal være klart, jeg skal stå hvit brud i kirken og si ja til han jeg elsker aller mest utenom ungene.

I forbindelse med bryllupsforberedelsene har jeg fulgt en stor bryllupsgruppe på facebook. Den har over 10000 medlemmer, og er ment å være en plass for kommende bruder (og brugdommer) til å spørre om tips og råd, og hjelpe hverandre med forberedelsene. Og i perioder får jeg rett og slett angst. Jeg fatter ikke hvordan det går an å ha så stålkontroll på bryllupsforberedelsene, og att på til kose seg med dem?! For meg er det bare tusen ting som må gjøres, for at jeg skal kunne gjøre det jeg har mest lyst av alt å gjøre, nemlig å gifte meg med mannen min. Her er det snakk om DIY-prosjekter fra A til Å, om å gjøre alt selv, og ikke nødvendigvis fordi det er den billigste løsningen, men fordi de har lyst og det er så koselig?! Håndlagede innbydelser til hundre mann, bordkort, borddekorasjoner... you name it, de gjør det. Og jeg får angst. Så i omtrent to måneder nå har jeg utsatt. Egil har spurt, jeg har svart: tar det i morgen. Gang på gang. Vel.... Det er ikke så mange "i morgen" igjen. Det sier seg selv når vi skal gifte oss om elleve dager.

Så i dag har vært den store listedagen og "to do" dagen. Jeg prøvde meg forsiktig med atter en "i morgen" i dag morges, men etter en aldri så liten hysterisk utblåsning fra en mer eller mindre sliten og stresset brud i går kveld, satt den fornuftige mannen min foten ned, fant frem penn og papir, pc og ebay. Nå skal det sier at det alle meste er klart til den 20. mai. Det mangler noen småting, og det er endel ting jeg må få gjort neste gang jeg er i byen, men ut over det så kommer vi til duk og dekket bord på To Glass. Men den 21. mai reiser vi på bryllupsreise, og jeg innser at tiden er svært knapp fra vi kommer hjem til vi skal ha bryllupsfest på Utsira med nesten 80 mann til bords. Så i dag er dekorasjoner, partyfavours, bordkort, vimpler og annet smått bestilt. Og vi har skrevet lister! Lister over hva som må gjøres til den 20., og hva som må gjøres til den 24. Og listene er laaaaange!

Så da tenkte denne jenta at dette er tidspunktet å starte opp bloggen jeg har hatt i tankene i snart ett år. For de som kjenner meg aller best vet at det er to ting jeg gjør, når kravene blir litt for store og det er litt for mye som skjer i topplokket. Jeg går tur, og jeg skriver. Vel.... jeg har gått lange turer hver dag siste uken, uten at det har hjulpet særlig. Så nå er det på tide å skrive. Litt avledning og defleksjon skader vel ingen.